En adventshistorie
Det var en gang to søsken som het Frans og Hege. De bodde sammen med sine ganske travle foreldre i et lite hus i skogen. Du tror kanskje at jeg tar feil? At de het Hans og Grete? Nei, for Frans og Hege het de, selv om de også bodde i et lite hus langt inne i en stor skog.
Faren var tømmerhugger, han kjørte en sånn svær Kamuts’u hogstmaskin for Skogeierlaget, og moren jobbet i kommunen. Nei, da! Hun jobbet ikke i kommunen. Jeg bare tulla, hun jobbet hos fylkesmannen. På fylkeslandbrukskontoret hvor hun behandlet dispensasjonssaker for byggetiltak på matjord etter jordlovas paragraf 2, første ledd. Nok om det!
Frans og Hege hadde det ikke så fett – heller ikke nå før jul. Det fantes ikke noe kjøpesenter på mils avstand og Playstation 2 som de fikk til jul for fire år siden var gått i stykker, dessuten var nettforbindelsen til det lille huset i skogen ikke all verden. Det var for eksempel ikke alltid at snap-chat bildene som klassekameratene sendte, kom helskinnet gjennom nettleseren.
Har du noensinne kjent på følelsen av å vite at det ligger bilder som du skal kunne få se på i fire sekunder klare i cyberspace, også får du ikke tak på dem?! Har du først opplevde det, glemmer du det ikke så lett!
For noen uker siden hadde Frans betrodde seg til en nær venn, på Skype – en dag hvor nettet var stabilt og han kunne snakke uforstyrret inn i Sennheiser headsettet sitt med mikrofon, uten tekniske avbrytelser. I mange minutter.
Da fikk han greie på noe interessant. Basestasjonen til Telenor, som tok ned signalene borte på Sørskyggeåsen, hvor de fikk signalene fra til det vesle huset i skogen, var snart helt nedgrodd av to store graner som hadde strukket seg opp langs mobilmasta de seneste årene. Ikke rart mottaket var frynsete!
Frans hadde sendt en lang rekke med mailer til mobilselskapet og påpekt krisen, men responsen han hadde fått tilbake var bare latterlig. Automeldinger med takk for henvendelsen og forsikringer om at den ville besvares innen rimelig tid, og deretter ingenting!
Frans og Hege bestemte seg derfor for å ta saken i egne hender – eller sagen i egne hender, for å si det som det er. En dag hvor de visste at mor var dratt på fylkesmannseminar om kommunereformen på et distriktshotell i et norsk dalsøkk et sted, og faren holdt på med skogsarbeid på et samferdselsprosjekt i Inn-trønderlag, så de sitt snitt til å aksjonere.
De henta den største motorsaga i boden, en Stihl MS 880, og vandret innover i skogen. Med seg i klypa tok de hver sin pizzasnurr fra fryseren, som de først ga 2 minutter i mikroen. Det var nok til at de ble tint og litt lunka. En kartong appelsinjuice fra kjøleskapsdøra fant de også – også sagolje og bensin.
De smulte og sølte litt der de vandret innover. Det lå både en fin stripe med pizzasmuler og en eim av tomatpurré og bensin etter dem, der de gikk. Smulene forsynte småfuglene seg av, bensinlukta var det ingen som var særlig interessert i.
Det var lengre å gå til basestasjonen enn de hadde tenkt. Den lå i motsatt retning fra skolebussen, hvor de gikk hver dag, så de hadde sant og si ikke vært i denne delen av skogen før. Skogsveier var det ikke her og stier var det så som så med.
Så da de bøyde seg under noen våte ospegreiner og kom ut i en liten lysning, ble de svært forundret over å se et hus. Eller mere ei rønne egentlig, ikke så staselig å se på, men det luktet utrolig godt. Kaker! Ja, det var det – det luktet pepperkaker. Frans og Hege kunne nesten ikke huske sist de hadde smakt hjemmelagede pepperkaker! De tynne pepperkakeflakene som sto i en plastboks hjemme hos dem, nå før jul, hadde lite med skikkelig pepperkaker å gjøre, det ble de raskt enige om nå som den skikkelige lukten kilte dem i neseborene.
Det røyk svakt fra pipa, og vinduene på det som måtte være kjøkkenet sto oppslått med haspene på. De listet seg bort dit. Der på benken lå lefser, pepperkaker og andre småkaker av mange slag. De kjente ikke alle, men Hege mente at det i alle fall var sirupsnipper, krumkaker mente hun også det var der, og fattigmann, eller noe. – Da hørte de svak banking.
De skulle til å løpe, men ble i stedet stående litt fordi det var noe med bankingen.
En stille banking, går det an å si det? For det var slik det hørtes.
Frans og Hege fulgte sin nysgjerrighet, heldigvis – og fant ut hvor bankingen kom fra. Det var ei gammel kone som levde alene i huset som hadde fått stengt seg selv inne i kjelleren.
Hun hadde gått ned kjellertrappen også hadde lemmen ikke vært satt ordentlig oppe, så den var falt ned. Og kjærringa stakkar, var blitt så gammel nå at hun ikke orket å løfte den opp fra undersiden.
Så der hadde hun sittet i mørket, hvor lenge viste hun ikke, men det kunne ha vært i dager. Hun hadde drukket selvlaget ripssaft og spist av et fenalår som hang fra en krok i taket – og antakelig sovet litt.
- Men hva skulle du der nede, spurte Frans. – Det er der jeg oppbevarer alle tradisjonene, svarte kona. – Tradi…hva-for-noe, spurte Hege? De ut som spørsmålstegn begge to.
- Det et nærmer seg jo jul nå, forklarte kona. Og da må jeg finne fram alle tradisjonene. Stjerna i vinduet som minner oss om stjernen over stallen hvor Jesus ble født, den syvarmede lysestaken i vinduet som er livets tre, julekrybben som skal være tom helt fram til julekvelden, og alt det andre…
Frans og Hege sto med store øyne. – Og alle kakene – hva med dem, fikk Hege hvisket. De kjente begge at pizzasnurrer ikke var det de hadde mest lyst på akkurat nå. – Åh de! sa kona.
- De har ikke annen mening enn at det er hyggelig å ha noe å by på om noen stikker innom. Slik dere gjør, la hun til med et smil.
Resten av dagen ble de sittende å prate, kona som var sluppet ut av sitt ufrivillige kjellerfangenskap og de to søsknene som både lærte mye om tradisjoner og som fikk smake på dem, så mye de ville.
Den førjulstiden ble det ikke brukt mye tid på data, hjemme hos Frans og Hege. Så fort skolen var over, fant de to veien til sin nye venn, kona i rønna borte i lysningen. De hjalp henne med tunge løft og alt som var vanskelig for ei gammal kone, mens hun hjalp de to unge til å forstå julen. Hva den var for, og alle de tradisjonene som Frans og Hege ikke kjente til, eller som de i alle fall aldri hadde tenkt særlig over.
Klokka fem på julaften kimer klokkene fra kirketårnet langt borte i øst, der grenda og skolen til de to søsknene ligger. Da ser de på hverandre med lure smil. De vet hva kirkeklokkene sier og hva det betyr. Sammen går de da inn til foreldrene, titter opp på stjerna i toppen av treet og gir så foreldrene en god klem. Så ønsker de dem begge En Velsignet Jul – til moren og farens store forundring.
God Jul!