Dette er et kåseri jeg skrev til noen venners låvefest, september 2015. Egner seg nok best til opplesning. Men her er det i alle fall.
Hei, jeg heter Lars. Det var navnedagen min her forleden! Selve Larsdagen. Stor stas for meg! En undervurdert åremålsdag som jeg tidlig bestemte meg for å gjøre langt mer ut av i år, enn vanlig er i puritansk norsk tradisjon. Så i dag har det vært fest på jobben.
Selv har jeg sørget for at kontoret nærmest har stått på hodet i ellevill feiring og hyllest av dagens navnejubilant. Det er klart at det kanskje har begrenset det litt – ikke så lite heller når jeg tenker etter, det faktum at jeg har hjemmekontor. Men, men… jeg varmet i alle fall noen kyllingvinger i microen og slo meg løs med en ørliten melkeskvett i trakterkaffen etterpå, den som hadde stått på siden mårra’n – Den blir skrekkelig sterk etter hvert. Men noe melkeskvett unner jeg med altså aldri til hverdags!
Sommeren er over og det burde være tid for sommeravslutninger. Men de hadde vi jo før sommerferien, så det går jo ikke. Det er i det hele tatt få markeringer eller hyggelige brudd fra hverdagen å se fram mot de nærmeste ukene. Nå bor vi heldigvis på Østlandet hvor potetferien står sterkt. En uke i oktober må vi jo slippe de verktøyene, tastaturene og kollegene som vi ellers holder oss fast i, løfte rompa fra kontorstolenes nuppete velbehag og komme oss ut for å hjelpe alle potetbøndene med innhøstinga. Not!
En merkelig overlevelse denne høstferien, i grunnen. Den er vel omtrent som med pinseferien, alle setter umåtelig pris på den men ingen husker snart hvorfor den kom.
Nei, nå må alle de som ikke har allsang på låven og andre vennskapelige venners-venners vennelag å se fram til, forsøke å finne trøst og oppmuntring i hverdagens små - ofte skjulte gleder.
Hyggelige venner og kollegers glade hilsninger er kilder til slik glede. På SMS, på mail, og ellers i glade møter i korridorer, kantiner og i kopirom, – de av dere som har rikere sosiale nettverk i jobbhverdagen enn det jeg selv har.
Det er imidlertid noen farer, betydelige farer vil jeg si, forbundet med den kjappe, litt eplekjekke sosiale sjargongen som preger sosial omgang for tiden. Fax var trygt. Det tok sånn tid å skrive, programmere og mate arkene gjennom det tikkende maskineriet at man alltid hadde tid til å nappe papiret ut, dersom det skulle ha sneket seg inn en l for mye i parallelt, eller en genitivs s i en imperativ setning hvor apostrofen skal stå bak s’en ikke foran, slik du i et skrekkslagent øyeblikk så at du hadde plassert den.
Nå går mye på SMS eller messenger på Facebook og andre digitale chatterom. Har dere autokorrektur påslått? Slutt med det. Jeg skulle sende en raskt beskjed hjem til fruen her en dag, fra Sola flyplass. Denne meldingen kom frem: Hei kjøteren min. Går om bord i flyet nå. Vi hores.
Resepsjonisten der jeg jobber – når jeg jobber, jeg mener når jeg er på kontoret der de andre jobber… Ja, dere forstår. Hun har ansvaret for lunsjoppdekningen på jobben og måtte ha noe på Meny før lunsj. Hun visste at jeg var underveis og ville passere butikken på vei til jobben. Følgende melding slo inn med krikeklokkelyd som jeg har på meldingsvarsel.
Kan ta med noe fra Meny som jeg glemte, spurte hun, med kolon også kom det: Rundstykker, gørr, rødbeter og hvitløks vagina.
Ingebjørg og jeg har det beste forholdet, vil jeg si. Men grensen går ved hvitløk...
Selv sendte jeg en gruppemelding til tre kolleger før et litt upresist innkalt møte en stund før sommeren: Slik ble den meldingen: Jeg minner om at vi treffes om 10 minutter i kaninorgasme. Om kaniner i det hele tatt tar seg tid til den slags fornøyelser vet jeg – og det VIL jeg vel egentlig ikke vite noenting om, men i kantina vår, som var det jeg ønsket å skrive, har de i hvert fall ingen ting slikt å bestille.
En kamerat jeg ventet på, var sein som vanlig. Vi skulle jogge rundt Ulfsbakk. Ikke prøv det navnet med autokorrektur forresten, det kan ende opp som hva som helst! Men det var ikke der det gikk feil for min mr. kamerat. Følgende melding tikket inn:
Lars! Jeg blir 10 minutter forsinket, må ha meg no mat i skrittet.
- Jeg tror det skulle være skrotten, men man vet aldri. Menn i overgangsalderen og alt ting.
Noe autokorrektur bærer vi med oss i hjernen til daglig også forresten. Vi reagerer noen ganger med å si ting eller la være å si ting, hvor det opplagt ville vært helt andre reaksjonsmønstre som ville vært riktigere. Ord og uttrykk er skumle. De ligger liksom klare på tunga. Siste smørbrødet eller kakestykket som ligger igjen på et fat kalles mange steder for "enka". Også der en eldre venn av familien i et minnesamvær etter bygdas høvding glemmer seg bort, strekker seg mot det siste rekesmørbrødet på fatet og sier; jeg får vel ta enka, jeg da!
At smaken er som baken, delt omtrent på midten, er noe de fleste av oss vet. Kona mi greide nesten å redde seg da hun skulle harmonisere en skarp uenighet som var oppstått i et møte hun ledet i barnevernet, men det ble dessverre bare verre. Med en avvergende håndbevegelse sa hun. Ja, ja – smaken er som baken vet dere – så synes hun tydeligvis at bildet ble for vulgært så hun prøvde å trekke det inn med å fortsette: eehh… den er ikke til å holde styr på… - Hun får snakke for seg selv, på akkurat det punktet synes jeg. Men det høres ikke bra ut!
Vær også forsiktig med å returnere hyggelige meldinger, med autorepy-svaret. Takk, det samme. Eller I lige måde! Jeg har ofte nok hørt folk foran meg i innsjekkingen på flyet svare skrankepersonalet idet de får passet og boardingkort i hånda med en hilsen om god reise. Takk, det samme! Det er vel helle sjeldent at boardingpersonalet skal ut å reise, sånn med en gang i hvert fall?
Mannskoret var på sykehuset og sang for pasientene, mange av dem godt opp i årene. Og da snakker jeg om både sangerne og pasientene. Den vesle konserten var over og dirigenten takker av. Takk for oss, takk for at dere hørte på og god bedring, sa han. Takk det samme, hilste en av de sannsynligvis friskeste tilbake.
Det jeg prøver å minne dere om kjære venner, venner av venner og bekjente av venners venner, er at i denne bitre ettersommertiden hvor potetferien s fjerne fata morgana er det eneste vi har og se fram til – men mindre noen av dere har en navnedag å se fram til - så er det viktig å ta med seg hverdagens små gleder, men pass dere for autokorrektur. Både den som leveres på androine og macifiserte produkter, og de ordkombinasjonene som kaster seg ned fra hjernens språksenter uten å være kontrollert av frontallappen på veien ut mellom stemmebåndene.
Jeg for min del, føyer min egen siste hilsen til vår nettopp siterte venn blant åndsfriske pasienter på sykehuset og takker for oppmerksomheten - takker for meg og ønsker dere alle god riktig bedring!